Slik var dagene i den mørke gruva

– Vi ba til Gud om at han skulle hjelpe oss, forteller Mario Sepúlveda i det første intervjuet om livet i gruva.
– Jeg vil at verden skal få vite sannheten om hva som foregikk der nede, sier Sepúlveda. Han var den andre personen som ble reddet opp av gruva. Gruve-arbeideren lar seg intervjue av den britiske avisen Daily Mail.

– Luften var så dårlig og det brant i øynene hele tiden. Alle sammen hostet. Det var som å være i en sauna hvor lufta er full av skitt, beskriver han.

5. august gikk det et ras i San José-gruva i Chile. 33 gruve-arbeidere ble fanget 700 meter under jorda. På overflaten visste ingen om arbeiderne hadde overlevd. Men de lette likevel. Imens gjorde gruve-arbeiderne det de kunne for å overleve.

LES MER HER: Innesperret i måneder

De 33 skal ha inngått en avtale om ikke å snakke om de 17 første dagene i gruva. Men Mario sier at intervjuet ikke bryter med avtalen.

Det gikk to og en halv uke før gruvearbeiderne fikk kontakt med verden utenfor. Etter 15 dager hørte de et bor i nærheten av gangen de var fanget i. Men da boret stanset, mistet de igjen håpet.
– Vi var overbevist om at de hadde gitt oss opp, men så startet boringen igjen. Da taket på tunnelen ga etter og boret trengte igjennom, startet vi å danse av ren glede. De 17 første dagene var et helvete, sier Sepúlveda.
– Vi ble svelget ned i helvetes indre, men er nå født på ny.

Natt til onsdag ble de 33 gruvearbeiderne heist opp én etter én fra 700 meters dyp. Da hadde de vært 69 dager i gruva.

LES MER HER: Ute i friheten

BILDESPESIAL: Reddet opp fra gruven

Sepúlveda gråter når han forteller historien til avisen.
– Jeg er så glad. Men når jeg tenker på hva som har skjedd, blir jeg overveldet av mine egne følelser, sier han.

Sepúlveda syntes det var ekstremt tøft å leve nede i gruva. Men han holdt motet med humor.
– Jeg har alltid vært en klovn. Jeg visste at det var viktig for meg å fortsette med å spøke. Humor hjalp oss. Noen ganger er det enklere å le enn å gråte, sier han.

Dag ti hadde han en makaber spøk på lur.
– Jeg sa «hei gutter, jeg må fortelle noe». De samlet seg rundt meg, og jeg lot som om jeg var døende. Jeg sa veldig sakte «si til familien min at jeg elsker dem, og fortell dem at pengene er i ...», så lot jeg som om jeg døde. De andre ble helt stille, og jeg holdt pusten. Men så klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg brøt ut i latter, forteller han.