Livet før og etter drapsforsøket

Hun er 18 år gammel. Livvakter passer på henne hele tiden. Hun er blitt forsøkt drept. Avtaler med henne er hemmelige – også dette intervjuet.

Men det stopper henne ikke i å sikte høyt. I dag (fredag) er det premiere i Norge på dokumentarfilmen om Malala Yousafzai.

Den heter «He Named Me Malala». Torsdag ble Nobels fredspris delt ut. En pris Malala selv fikk i 2014.

– Jeg kunne tenke meg å bli statsminister i Pakistan. Om det skulle hjelpe jentene i landet til å få gå på skole, sier Malala.

Rommet hennes på et hotell sentralt i London overvåkes av to livvakter. Noen klarte nesten å drepe Malala for tre år siden. De ville stoppe henne i å kreve at jenter burde få studere.

Hun vil ikke snakke så mye om det, men sier:

– De gjorde en feil. De mislyktes i å drepe meg.

Malala satt i en skolebuss sammen med andre jenter i 2013. Så kom det en mann inn i bussen og spurte hvor Malala var. Ingen sa noe, men de så på henne. Mannen skjøt tre ganger. Det ene skuddet traff Malala i ansiktet.

Davis Guggenheim har laget dokumentaren. Han skildrer tiden før og etter drapsforsøket. Han blander eldre opptak og intervjuer med Malala og hennes familie.

– Mine brødre får for mye plass, sier Malala og ler.

Hun er døpt etter den afghanske frihetskjemperen Malala – eller Malalai. Han døde på slagmarken i 1880. Han kjempet mot britiske soldater.

– Dette var pappas måte å utfordre samfunnet på. Han ville at navnet skulle gi meg en stemme, sier hun.

Og det har det sannelig gjort. Malala er i dag en verdenskjent talsperson for jenters rett til skole. Hun møter verdensledere som Obama, holder taler i verdens-organisasjonen FN og fikk Nobels fredspris i fjor. Den delte hun med Kailash Satyarthi.

– Mange har høye forventninger til meg. Men det har jeg selv også. Jeg har lovet meg selv å fortsette å jobbe for barns rettigheter.

I dag bor hun og hennes familie på hemmelig adresse i nærheten av London.

På fritiden er hun sammen med venner. Hun elsker å se filmer fra India.

– De er spennende, det er dramatisk dialog og det er musikk. Hollywood-filmer er stillere, jeg liker musikk – det skjer mer der.