Første jul i fremmed land

I fjor jul bodde de i en leir for flyktninger i Libya. Nå prøver Jaqueline og Francis Garther å bli vant til det glatte føret i Finnsnes i Troms.

– Det er ikke lett, sier Francis smilende til nyhetsbyrået NTB. Han har nettopp fått igjen fotfestet etter en tur på norsk vinterføre.

Den lille familien har startet livet helt på nytt. Da gjelder det å ta små skritt. Ekteparet er fra Liberia i Vest-Afrika. Bare tre måneder er gått siden de først satte sine bein på norsk jord. De kom his sammen med sønnen Isaac på to år. NTB traff dem for første gang i juni. Da levde de under usle forhold. De bodde i en leir for flyktninger fra krigen i Libya.

Gradestokken viste 40 stekende varmegrader. Stemningen var dårlig i teltleiren. Den var i den tunisiske ørkenen på grensen til Libya. Lille Isaac hadde lenge vært plaget av problemer med magen. Foreldrene fryktet at han ville dø.

Nå er han frisk og foreldrene er trygge. I januar skal Isaac begynne i barnehage.

– Vi takker Gud og det norske folk for at vi har fått denne muligheten. Jeg behøver ikke lenger se meg over skulderen fordi jeg er redd at noen kommer etter meg, sier Francis.

Familien har fått en egen leilighet, kjøleskap, innlagt vann og gode senger. Overgangen er enorm fra teltleiren. Der bor tusener som dem: Svarte afrikanere på flukt fra vold og rasisme i Libya.

– Det var seks år med trusler, plaging og diskriminering, sier Francis. Han forteller at alt ble verre da bombene begynte å falle. TV-sendingene viste bilder av Gaddafis innleide soldater. Det var som oftest afrikanere fra sør for Sahara.

Nå er ørkensand byttet ut med snødekte gater. Intens hete og sol er byttet ut med streng kulde og mørke dager.

– Det er uvant, men vi prøver å tilpasse oss. Det er vakkert her. Men det er få folk å se ute i gatene. Samtidig virker det som om alle kjenner alle. Det liker jeg, sier Jaqueline.

Jaqueline feirer ikke jul som ektemannen Francis. Det er derfor ingenting hun ønsker seg i julegave. Men svaret kommer med en gang når vi spør hva hun ønsker seg for det nye året.

– Vi vil være sammen med resten av barna våre igjen. Da ville livet ha blitt perfekt, sier Jaqueline.

Ekteparet har vært på flukt i lang tid, i nesten 20 år. Først fra krigen i hjemlandet Liberia til nabolandet Guinea. Så ble livet uutholdelig også der.

– Vi ble slått, våre kvinner ble voldtatt. Tingene våre ble stjålet. Noen ble drept, sier Francis.

I 2004 reiste han til Libya. Kort etter tok Jaqueline samme vei. Men de fire barna deres ble igjen hos farmoren sin. Men bestemoren døde plutselig. Nå vet ingen hva som er skjedd med barna.

– Det er veldig tungt, sier Francis. Han har i tillegg har to voksne barn i Liberia.

– Vi vet ingenting om dem heller.

Francis og Jaqueline håper nå at norske myndigheter og Røde Kors kan hjelpe dem. De ber til Gud om at de snart vil få være sammen med resten av barna i Norge.

Norge har tatt imot familien gjennom verdens-organisasjonen FN. Familien fikk sin egen bolig med én gang. Det var da de kom til Lenvik kommune i Troms. Nå venter kurs i norsk og samfunnsfag. Det må alle flyktninger som kommer til Norge, igjennom.

Men alt har ikke gått like bra i møte med norske myndigheter. Jaqueline har ennå ikke fått nødvendige papirer fra staten. Derfor har hun ikke kunnet begynne på skolen ennå. Hun er hjemme med Isaac mens det er kuldegrader ute. Da blir dagene lange.

– Alt går så sakte. Av og til har jeg vært litt deprimert. Men alt blir nok bedre når jeg får begynne på skolen og lærer meg norsk, sier Jaqueline. Foreløpig har hun bare lært noen norske ord og uttrykk fra TV og mannens lærebøker.

– Jeg har lyst til å jobbe på et aldershjem og pleie de gamle. Det har jeg gjort før. Det er et fint yrke, sier Jaqueline.