Dagen som forandret oss

«Livredning på sjøen» var den foreløpige tittelen på artikkelen på skjermen foran meg. Norsk Folkehjelp snakket om hva som skulle til for å være trygg i båt og når du bader i sjøen. Klokken på datamaskinen viste 15.22 siste gang jeg sjekket. Det var fredag, straks helg. Og ikke så lenge til ferie, heller.

Klar Tale har kontor i Grubbegata, midt i Oslo sentrum. Og bare en kort spasertur fra Regjeringskvartalet. I 2011 satt redaksjonen i 9. etasje, på hjørnet som vender sørover mot Stortorvet.

Utenfor vinduet var det grått og overskyet. Det hadde vært tordenbyger tidligere på ettermiddagen. Saken om livredning ble aldri skrevet ferdig, for plutselig smalt et drønn inn fra vinduet mot høyre arm og trommehinne. Brannalarmen begynte å ringe av den kraftige rystelsen, og hele sommer-redaksjonen beveget seg forskrekket ned trappene og ut på gata. Var det en gasslekkasje som hadde eksplodert? Et uhell på en byggeplass? Eller? Tenk hvis det var et angrep? Og flere bomber var plassert ut?

Følelsen av å ikke komme seg fort nok ut av sentrum. Bort fra stedene hvor det kunne komme til å smelle igjen. Hva i all verden var det som hadde skjedd midt i Oslo sentrum? Hjemme på Grünerløkka satt mannen på hjemmekontor og hadde kjent bakken riste da det smalt. Han var sikker på det hadde skjedd en sprengnings-ulykke like ved.

Statsministeren var i trygghet, fortalte NRK. Det var under hans kontor bomben hadde gått av. Helt utrolig. Midt i trygge Oslo i verdens tryggeste land, Norge. Nå hadde terroren altså kommet til vårt lille hjørne av verden. Absurd, men sant.

Vi satt foran TV-skjermen og så etter hvert de merkelige meldingene dukke opp på skjermen. «Skyting på Utøya». Først var det nesten irriterende at de meldte om andre nyheter enn det helt vanvittige som hadde skjedd i Oslo. Så ble det stadig tydeligere: Denne dagen var grusommere enn det var mulig å forestille seg.

Tallene på drepte og skadde barn og unge steg og steg. Det ble lite søvn den første natten. De neste nettene ble det ingen søvn i det hele tatt. Da hadde nyhetene gitt enda mer oversikt over den grusomme ondskapen et menneske var i stand til å begå.

Dagen etter var blomsterbutikken stengt. Men en grønnsakshandler hadde en bukett å gi bort. Lommeboka lå igjen på det stengte kontoret i sentrum. Ved Domkirken ble buketten lagt ned sammen med tusenvis av andre. De neste dagene luktet det søtlig av visne blomster som hadde ligget i solsteiken. Det var som en konsentrert lukt av hundre begravelser til sammen. Både søt og kvalmende på én gang.

Vi sang «Barn av regnbuen», «Til ungdommen» og «Ja, vi elsker». Et lite forsøk på å vise terroristen at vi står for alt det motsatte av ham. Vi følte at vi sto sammen som aldri før. At ingenting skulle få knekke det norske demokratiet og friheten vår.

Vi følte at vi var forandret for alltid. Selv vi som ikke hadde mistet noen. Som ikke engang kjente noen som var på Utøya. Og kanskje var vi det. Kanskje ikke mye, men litt. Når du har sett at en politisk idé kan få noen til myrde barn. Da har du sett en flik av det folk opplever i krig. Og da vet du hvor viktig det er å kjempe for demokratiet. Vi glemmer det sikkert av og til i hverdagen. For vi klarer ikke å bare tenke mørke tanker hele tiden. Men når det virkelig gjelder, da tror jeg vi husker alle sammen.