– Filmen er ikke overfladisk

Norske kritikere reagerte med både kritikk og skryt. Det var da Paul Greengrass sin film «22 July» ble vist under filmfestivalen i Venezia i høst. Men den britiske regissøren er ikke enig i at filmen hans er «tynn» og «ufullstendig». Filmen handler om terrorangrepene i Oslo og på Utøya i 2011.

– Når du lager en film som dette, må du bestemme deg for hvilken film du vil prøve å lage. Det kan ikke bli hele historien. Det kan bare bli din historie, sier han til nyhetsbyrået NTB. 10. oktober blir den tilgjengelig på strømme-tjenesten Netflix. Men allerede torsdag kan den ses på Saga kino i Oslo.

– Jeg synes det er vanskelig å være enig i at filmen ikke viser dype nok følelser. Jeg synes den er viser følelsene på en sann måte. Filmen er dempet og verdig. Og jeg synes den er en sterk fortelling om hvordan Norge kjempet for demokratiet sitt. Det ble gjort på en måte som jeg tror kan inspirere mennesker i Vesten.

Greengrass er heller ikke enig i at filmen hans er for enkel. Den en laget etter Åsne Seierstad sin bok «En av oss».

– En spillefilm kan ikke få fram alle detaljene. Hvis du ønsker grundig gjennomgang av alt, leser du Åsnes bok. Eller du studerer regjeringens rapport om 22. juli. Eller du ser en sekstimers dokumentar-serie, foreslår han.

– Disse tingene er forresten ikke enten - eller, «bedre eller verre». Alle er viktige måter. Slik kan et demokrati og en kultur å komme seg igjennom traumatiske hendelser. Det må behandles i aviser, på nettet, i bøker, forestillinger og dokumentarer. Også film spiller en rolle. Film kan bidra når vi prøver å begripe det som skjedde, sier regissøren.

Greengrass innrømmer at han ikke fulgte terrorhandlingene mens de skjedde. Men han hørte det Breivik sa underrettssaken. Det som gjorde ham interessert. Senere bestemte han seg for å følge Utøya-ofrene Viljar Hanssen og Lara Rashid.

– Jeg husker jeg satt på kontoret og leste hva Breivik hadde sagt. Ideene hans ble oppfattet som ekstreme i 2011 og 2012. Men jeg tenkte at typiske populist-politikere i Europa og Amerika ikke ville hatt noe problem med dem.

Greengrass nevner utviklingen i land som Østerrike, Sverige, USA. Og sitt eget land Storbritannia.

– Selvsagt ville de ikke støttet metodene hans. Men det er ikke poenget. Poenget er at argumentene er blitt vanlige nå. Mange millioner mennesker er enige i disse tingene i dag. Det tror jeg er veldig farlig.

– Hvordan kan film bidra til å hindre denne utviklingen?

– Jeg tror ikke filmer hjelper. Det som hjelper, er at unge mennesker engasjerer seg. Slik Viljar Hanssen og Lara Rashid gjorde. Forandring skjer ved at unge mennesker blir med og former samfunnet de vil leve i, sier Greengrass til NTB.

– Alt filmer kan gjøre, er å vise et sant bilde av hvordan verden ser ut. Hvis framstillingen er skjev, blir det propaganda. Men jeg tror folk når de ser en film, om den føles sann. Da snakker jeg ikke om alle detaljene. Men om selve opplevelsen.